Myanmars skjøre reise fra opium til kaffe

Myanmar begynner å gjøre seg bemerket i spesialkaffeverdenen. Kaffer fra Shan State har nådd internasjonale kjøpere, og viser både kvalitet og potensial. Men denne historien er skjør. Landets bønder har lenge vært avhengige av ustabile, ofte ulovlige avlinger som opium, samtidig som de lever med politisk ustabilitet og fattigdom. I denne sammenhengen har kaffe blitt promotert som et alternativ – ikke bare som en avling, men som en vei til større stabilitet.

Den bredere konteksten

Myanmars moderne historie har vært dominert av militært styre. Makten har forblitt konsentrert i hendene på Bamar-majoriteten, mens etniske minoriteter som Shan og Rohingya har møtt systematisk ulempe. Disse splittelsene, som har røtter i kolonistyret, ble forsterket etter at juntaen tok makten i 1962 og fratok minoritetsgruppene deres autonomi.

Volden i 2017 – da over 700 000 rohingya-muslimer ble drevet fra hjemmene sine i en brutal kampanje med drap, seksuell vold og brenning av landsbyer – avdekket disse spenningene for verden. En kort periode med sivil regjering etter 2015 endte med kuppet i februar 2021, som gjeninnførte militært styre og gjenopplivet konflikten.

I dag lever en tredjedel av Myanmars befolkning under fattigdomsgrensen. Landlige samfunn, spesielt etniske minoriteter, er særlig sårbare. For mange er jordbruk den eneste inntektskilden – og i Shan State har det ofte betydd dyrking av opium.

Hvorfor opium dominerer

Shan State produserer nesten 90 % av Myanmars opium. De bratte, høytliggende åssidene egner seg like godt for valmuer som for kaffe. For småbønder gir opium klare fordeler: lave innsatskostnader, siden frø kan gjenbrukes og lite gjødsel kreves; store avlinger fra små, vanskelig tilgjengelige jordlapper; og rask modning som sikrer raske inntekter. Bøndene dyrker ofte valmuer sammen med matvekster for eget forbruk, noe som skaper en buffer mot sult.

Opium har vært mer en nødvendighet enn et valg. I områder preget av fattigdom og konflikt har det vært avlingen som garanterer overlevelse.

To tilnærminger til endring

Innsatsen for å redusere avhengigheten av opium har tatt to hovedretninger.

 FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) har prioritert utryddelse. Deres tilnærming fokuserer på rettshåndhevelse og avlingssubstitusjon, og presser bønder over på kaffe eller andre alternativer uten nødvendigvis å ta tak i de dypere økonomiske realitetene som opprettholder opiumsdyrkingen.

 USAID/Winrock Foundations Value Chains for Rural Development program har derimot fokusert på økonomisk utvikling. Målet er ikke bare å erstatte opium, men å styrke levebrødet ved å gi bønder tilgang til mer verdifulle avlinger, inkludert spesialkaffe og sesam. Programmet har støttet småbønder – inkludert kvinner og etniske minoriteter – med opplæring, tilskudd og koblinger til CQI og andre partnere for teknisk assistanse.

Som Shirani fra Indochina Coffee forklarer: «Programmet handler i stor grad om å tilby opplæring og ferdigheter for å produsere spesialkaffe med stabil inntekt, i stedet for å være avhengig av skjøre økonomier. Det er ikke bare et spørsmål om ‘vi pleide å dyrke opium, nå dyrker vi kaffe.’ Målet er å bygge en robust og bærekraftig fremtid for disse samfunnene.

Skjør fremgang

Løftet fra disse prosjektene har blitt undergravd av nylige hendelser. COVID-19 forstyrret opplæring og logistikk. Borgerkrigen etter kuppet i 2021 destabiliserte landet ytterligere, med militæret som kontrollerer valutaen og blander seg inn i prissettingen av kaffebær.

«Før kuppet og Covid kunne man sagt at programmet ledet til gode endringer,» sier Shirani. «Men nå er det fanget midt i så mange andre problemer. Landet er i slik uorden – noe som gjør alt veldig sårbart.»

Robusthet på bakken

Til tross for dette har produsentene vist bemerkelsesverdig robusthet. Bøndene fortsetter å dyrke og eksportere spesialkaffe, og holder fast ved de relasjonene som er bygget med internasjonale partnere. «Våre partnere produserer fortsatt kaffe, og relasjonene vi har bygget er fortsatt avgjørende,» legger Shirani til. «Disse samfunnene får ikke mye oppmerksomhet i vestlige medier, men de fortsetter å presse fremover. Det beste vi kan gjøre er å fortsette å støtte dem.»

Ser fremover

Spesialkaffe kan ikke løse Myanmars dype politiske kriser. Men det tilbyr et alternativ til ustabiliteten ved ulovlige avlinger, og en mulighet for jordbruksfamilier til å bygge mer stabile levebrød. Hver kaffelot som eksporteres representerer ikke bare et produkt, men også robusthet: beslutningen om å fortsette å plante, bearbeide og knytte kontakt med kjøpere selv under de tøffeste forhold.

Ved å fortsette å investere i disse relasjonene kan spesialkaffesektoren hjelpe Myanmars bønder med å opprettholde skjør, men meningsfull fremgang mot en annen fremtid.